Jeg var vel en 5-6 år, på besøk hos slektninger.
Det var en unaturlig stillhet. Når jeg forsøkte å si noe ble jeg brakt til stillhet av et blikk, som sa mer enn ord.
Middagen forløp i stillhet. Inget ble sagt – annet enn:"Vil du være så snill og sende meg potetene?" Og det ble sagt med lav stemme.
Jeg forsto at noen var død og at jeg kunne ikke gå ut for da kunne naboene bli lei seg.
Dagen sneglet seg avsted.
Da jeg tok fram saksen og ville klippe papirdukker som vi pleide å gjøre, ble saksen øyeblikkelig fjernet.
Etterhvert forsto jeg at denne dagen var spesiell.
Langfredag.
Dagen, som bare var og som ingen skulle gjøre noe.
PS. Middagsbesøket varte nok bare noen timer – men for meg, utålmodig lite menneske, så var det som en hel evighet.