Min familie, slekt og venner tror jeg vil føle ekte sorg når jeg dør, derfor vil jeg ha glede og latter i min begravelse.
Jeg var en gang i bisettelse til en sjef. Han døde plutselig – midt i 60 årene.
Bisettelsen ble ikke avsluttet i kirken, men vi ble invitert til snitter og kaffe etterpå.
Det var mange taler, men felles for dem alle var at det ble fortalt en historie om avdøde, som var morsom. Latteren satt litt fast i halsen til å begynne med, men vi måtte le – og det var faktisk fint! Aldri har jeg vært på en slik minneverdig minnestund.
Da bestemte jeg meg – en slik begravelse vil jeg ha. Men det er jo lenge til, så kanskje burde jeg begynne å skrive historiene selv – slik at det ikke blir glem, hva min siste vilje er?